Der, bak den arktiske tåken…

”Granitsa Rossii”, nr. 31, august 2008

Tjenestereisen til Tjenesten i Nikel i FSBs grensedirektorat for Murmansk fylke ble flyktig, men selv om det ble sånn litt i forbifarten, så klarte jeg å få besøkt flere av avdelingene ved grensen.

Heltedåder og arv

Den som kommer til de polare områdene for første gang, blir først og fremst slått av hvor unik naturen her er. Furuskog veksler med myrer og bekker. Uberørte områder og fantastisk landskap er rett og slett paradis for kreative og lettpåvirkelige mennesker. Mellom de storslagne åsene finner en maleriske fossefall i Titovka-elven. Jeg fikk se små holmer der det vokste furutrær, og disse lignet på puter der de lå på elvene. I Petjsenga-elven er fisket så godt at de lokale kaller den for guddommelig. Og i elva Sjuonijokka finnes en av de vakreste fossene i nordområdene. Langs den norsk-russiske grensen brer Pasvik, et av de yngste naturreservatene, seg. En stor del av det benyttes kun til vitenskapelige undersøkelser. Turister besøker gjerne severdighetene i området: Huset til den kjente norske ornitologen Hans Schaanning, og derifra kan man beundre fjellet Kaklulpja.

Det ser ut til at ”guiden” min, sjefen for Tjenesten i Nikel, oberst Vladimir Bobrov, har blitt en skikkelig hjembygdsforsker i løpet av den tiden han har tjenestegjort her! Han og jeg snakket ikke bare om den vakre naturen i nordområdene. Han forteller med stolthet hvordan personellet i Nikel grensevaktavdeling kjempet i krigsårene. Grensevaktene på grensestasjonene nr. 6, 7 og 8 tok på seg slagene fra de fascistiske avdelingene – fjelljegerne. Slaget pågikk i 17 timer. Alle bunkersene gikk med, med den fascistiske bataljonen klarte ikke å bryte seg gjennom med ”flying start” til Titovka. I 1942 angrep tyskerne grensestasjon nr. 6. De fascistiske flyene slapp bomber over den, fiendens artilleri ødela alt som var høyt. Det femte kampdøgnet var det kun én av grensevaktene som fremdeles var i live – visekorporal Mikhail Babikov. Han smurte det ødelagte løpet på mitraljøsen inn med leire og fortsatte å skyte. Snart tok patronene slutt, og han hadde bare fire granater igjen. Fiendene omringet han. Mikhail Babikov kastet den siste granaten ved siden av seg. Og på det tidspunktet kom det forsterkninger til fra grensevaktavdelingen fra høyden.

Alle grensevaktene ble posthumt dekorert med ordener og medaljer. Granatkaster Mikhail Babikov fikk tildelt høyeste Leninorden og Leninmedalje, og det er ikke bare en grensestasjon, men også gater i Murmansk, Zapoljarnyj og Nikel som bærer navnet hans.

”Fyrlyktene” i Nikel

Da den historiske ekskursjonen var over, forsøkte jeg å få vite mer om selve sjefen for Tjenesten i Nikel, men oberst Bobrov forteller sparsomt om seg selv. Han ble født i en offisersfamilie. I farens tjenestetid måtte han bytte skole ti ganger. De tjenestegjorde i Baku, Mariupol, på Kamtsjatka og på Fiskerhalvøya. Han studerte ved grensevaktskolen og ved Frunzeakademiet med toppkarakterer. Han mener at han ikke kunne ha gjort det noe dårligere, for han visste at grensen trenger profesjonelle folk. Hans kone, Viktoria, tjenestegjør som tekniker med praporsjikgrad i informasjons- og analyseavdelingen i staben.

Oberst Bobrov lyser opp når samtalen dreier seg om medarbeiderne. Og det er ikke så rart, for i arbeidet sitt er han støtter han seg mye på stedfortredere og avdelingsledere. Oberst Pavel Gerasimov og oberstløytnant Vitalij Mikhajlov er, i følge sjefen deres, personer med fleksibel tankegang, og som er flinke til å få med viktige detaljer, og som får frem det essensielle i enhver hendelse eller handling. Stedfortreder og sjef for personellavdelingen, oberst Islom Khozjajev, er en ekte pedagog, og en menneskekjenner som alltid arbeider med entusiasme. Siden han startet i Tjenesten har opplæringsarbeidet blitt hevet opp på et høyere nivå, målsettingene har blitt tydelige, på stedet har det blitt innført en overføring av erfaring, og offiserene oppnår gode resultater.

Sjefen for grensepasseringsstedet Boris Gleb, major Aleksandr Kasjuba, sjefen for avdelingen Turbaza , major Anatolij Trifonov, er begge sjefer som er i stand til å tenke utradisjonelt, og som er flinke til å få medarbeiderne med seg.

Vi har ytterligere et ”fyrtårn” i Tjenesten som lyser opp omgivelsene, og det er veteranen Vladimir Vasiljevitsj Pasjenko, som i 36 år helhjertet og uten å flytte til andre steder har tjent sin kjære Nikel-garnison. Og nå fortsetter han sjenerøst å dele av sin erfaring på en god måte, ved å lære opp dem som akkurat har startet sin tjeneste på grensen.

Guttunger? Nei, menn!

Veien vår går til avdelingen Turbaza, som er under ledelse av major Anatolij Trifonov. Sjefen blir respektert fordi han er så skikkelig, og fodi at han bryr seg om sine underordnede. Anatolij ble født i Kaliningrad fylke. Han var egentlig ikke noe annerledes enn sine jevnaldrende, han var som de andre, han var sterk og likte idrett. Men på én måte skilte han seg ut fra de andre: Han hadde en stor drøm. Mens han ennå var liten, så han en ung, staselig kar som gikk i byen. Denne hadde på seg militær frakk, en grønn grensevaktlue med brem, og studerte ved grensevaktskolen. Og Anatolij ble fylt av stolthet, han fikk lyst til å bli jevnbyrdig med dem som bevokter grensen, og han fikk lyst til selv å bli en av dem.

Da vi ankom avdelingen var grensevaktene ute på skytetrening. Vi hadde en samtale med grenseekspertene og sersjantene Aleksandr Kornev og Dmitrij Ponomarjev. Ingen klagde over nød i tjenesten, men forholdt seg med respekt og kjærlighet til sine kolleger. Eldsteløytnant Andrej Plugin mener at de grunnleggende prinsippene for opplæring av grensevakter er personlig eksempel og stort ansvar. Praporsjikene Denis Davydov og Gennadij Sjtykov og eldstesersjantene Jevgenij Tsjeretsjenskij og Aleksandr Fedorin hamler veldig godt opp med oppgavene sine.

Et titalls øyne. Brune, blå, grå. Værbitte lepper. Russiske grensevakter. Guttunger? Nei da. Menn, beskyttere! En tettbygd sersjant sier gledestrålende: ”Mange har skutt til karakteren fem , bare tre fikk karakteren fire. Og de beste var sersjantene Sergej Sokolov og Jakov Nemirov.”

Posten er bygget av faren

Det er kun ved hjelp av helikopter at en kan komme seg til den radiotekniske posten Jekaterinskaja. Grensevaktene her kjenner naturen som ingen andre, de kjenner hvert tre, hver stein. I tillegg har naturen på disse stedene bevart sitt særpreg. Langt fra de urbane sentrene merkes ikke sivilisasjonens press, og området raser med forbausende farger. Men det er ikke tid til å beundre utsikten og slappe av: Grensevaktene, under ledelse av kaptein Jurij Medvedjev, utfører sin daglige tjeneste. Her har man kommet inn i vanen med en skiftvaktsordning for grensebevoktningen, da det ikke går å gjøre det på noen annen måte. Faren til Jurij, sjef for ingeniørtroppen, praporsjik Sergej Medvedjev, var forresten i sin tid med på å bygge denne posten. Så sånn kan det gå: Faren bygget, og sønnen tjenestegjør her. Overdragelse fra en generasjon til den neste i praksis. Eldstepraporsjikene Aleksandr Korolevets, Jurij Jakovlev og Aleksej Kazakov, samt praporsjikene Jevgenij Khaljapin, Aleksandr Kuprijanov, Mikhail Zakharov, Andrej Maarov og Mikhail Filippov avdelingens stolthet. Og kokkelærer Nikita Krasnikov serverte oss utrolig godt brød, slike godsaker får man ikke på noen ”Lenta” eller ”Karusel’”.

Selv en mus slipper ikke gjennom

Vår tjenestereise avsluttes med samtaler med personellet på avdelingen ”Petsjenga ”. ”Guiden” der, eldstepraporsjik Rustam Grevtsev, fortalte at nordområdene oppdrar sine folk til å bli både sterke og trofaste i tjenesten. Herifra reiser ikke grensevaktene til storbyer, for de har ikke bruk for dem. Kaptein Andrej Gontar’ og eldsteløytnant Jevgenij Kozjakov, som sluttet seg til samtalen, bekreftet også dette. Kona til Rustam, Olga Grevtseva, er også enig i dette: Ikke noe annet sted har hun møtt en slik gjestfrihet som i nord. Overalt er der vennlige ansikter og gode smil. De nordlige bygdene er patriarkalske, og der er ikke noe bråk eller stress. Praporsjikene Nikolaj Bolytjsev, Ivan Sergienko og Vjatsjeslav Arzumanjan, samt sersjant Sergej Khodjakov, er alle sikre på at de har valgt riktig yrke og er ikke i tvil: Ikke engang en mus kommer seg gjennom teigen deres uten tillatelse. Og vi får anta at grensevaktene står for sine ord.

Det er ikke vanlig å klage

Sjefen for FSBs grensedirektorat for Murmansk fylke, generalmajor Vjatsjeslav Birjukov, mener at hans underordnede virkelig gjør mye. Bare i år har følgende fått utmerkelser for ivaretakelse av Den russiske føderasjonens sikkerhet:
Kommandør Roman Tolok har fått ordenen ”For militær fortjeneste”, og kommandør Sergej Dubik har fått medaljen ”For fortjeneste for fedrelandet”. Oberst Andrej Karelov, oberstløytnantene Ivan Izjboldin og Vladimir Sjinkarev, samt kommandørkaptein Dmitrij Skiba og orlogskaptein Dmitrij Kiseljev har fått medaljen ”For utmerkelse i bevoktning av statsgrensen”. Orlogskaptein Aleksej Lopatin har fått utdelt Usjakov-medaljen, mens orlogskaptein Sergej Volosnov og øverste fartøyskvartermester Viktor Markov har fått medaljer ”For berging av døende”.

Direktoratsjefen snakker dypt oppriktig om dem, og i blikket hans kan en lese en overbevisende stolthet. Og en forstår at det er grunn for optimisme. Syting og sutring hørte jeg aldri her i nord. Nordboerne hater å klage, og det gjelder ikke minst de militære. Det er rett og slett ikke vanlig der oppe!

Det har vært avholdt et møte mellom assistentene til tre lands grensekommissærer vedrørende illegal migrasjon

http://www.b-port.com, mandag 29. september 2008

I den norske byen Kirkenes ble det avholdt et møte mellom assistentene til den russiske, den norske og den finske grensekommissæren. Møtedeltagerne diskuterte spørsmål vedrørende hindring av illegal migrasjon. På møtet ble det i tillegg foretatt en oppsummering av grenseetatenes virksomhet for årets første ni måneder. Partene regnet opp årsakene og vilkårene for illegal migrasjon til Skandinavia.

Grensekommissærenes assistenter understreket enda en gang på møtet at det er nødvendig å styrke samarbeidet mellom de tre nabolandene. Møtedeltagerne bemerket at styrkingen av samhandlingene mellom det norske grensekommissariatet og norsk politi spiller en viktig rolle, da det nettopp er den norske parten som alltid yter russisk side bistand i etterforskning av straffesaker vedrørende personer som krysser grensen illegalt.

Som et resultat av møtet ble det utarbeidet forslag for å styrke samarbeidet og en effektiv informasjonsutveksling.

Neste møte på ledelsesnivå i de tre landenes grensestrukturer planlegges avholdt i november, melder FSBs grensedirektorat for Murmansk fylke.

Av russiske byer er Murmansk er den tredje beste byen å bo

http://www.murman.ru, onsdag 22. oktober 2008

I følge informasjon fra fondet ”Institutt for byens næringsliv”, har Murmansk inntatt tredjeplassen på listen over mellomstore russiske byene hvor det er de mest vellykkede og praktiske livsvilkår for folk.

I beregningen har man tatt med indikatorer som karakteriserer befolkningens livsvilkår, som antallet barnehager, skoler, butikker og sykehus per tusen innbygger, og antallet høyere utdannelsesinstitusjoner per hundre tusen, samt gjennomsnittslønn, tilgang på bolig m.m.

Oversatt fra russisk media av Åse D. Lindrupsen (GKS)